Veteranene gjorde strandhugg på Hestøya
Hele nittiseks veteraner – et imponerende antall – deltok på Innherred Turlag Veteranan sin solskinnstur til Hestøya onsdag 24. april. Båtfolk i Levanger imponerte med å få alle over i løpet av godt og vel to timer. Mange av deltakerne hadde aldri før satt sin fot på Hestøya, og gav uttrykk for at dette var en sjanse de ikke kunne gå glipp av.
Etter tre hundre meters vandring blant masser av Hvitveis, Blåveis, Gullstjerne og klynger av den relativt sjeldne Gulveisa, var vi samlet på gårdstunet. Der orienterte representanter for eierne, Ann-Karin og Olav Floan, interessant om livet på øya, som ble kjøpt av Olavs bestefar, Olaf N. Floan, i 1928.
Før den tid har Hestøya sannsynligvis vært bosatt og ryddet som en egen gård i flere hundre år.
Olaf N. Floan gikk straks i gang med å utvide frukthagen, som uten skam kunne ha stått midt i Hardanger, og planta 150 nye tre av ymse slag. Dertil planta han en bærhage på 120 busker – stikkelsbær, solbær og rips. To mål jord la han ut til jordbærhage og to – tre mål til grønnsakhage. En av turdeltakerne fortalte at hun og flere jevnaldrende i sin ungdom hadde hatt sommerjobb med bærplukking og høsting av frukt på Hestøya.
Olav Floan bodde på Hestøya til familien flyttet fra øya i 1959, da Olav skulle begynne på skolen. Olavs far og hans tre søsken ble i skoleårene undervist heime av en guvernante.
Fram til de fikk telefon i 1951 ble f.eks. melding fra fastlandet om at noen trengte skyss for å komme seg til Hestøya, formidlet ved å heise flagget. På Hestøya kvitterte de med flaggheising for å ha mottatt meldinga, og var i løpet av minutter fossroende over til fastlandet.
De hadde ikke innlagt elektrisk strøm fra fastlandet, men var selvhjulpne med innlagt strøm fra egen vindmølle og dynamo. I senere tid har solcellepanel overtatt strømforsyningen.
Av husdyr hadde de fire kyr, en hest og noen griser. Smør ble kjernet og sendt til meieriet. Bær og frukt ble solgt på torget i Levanger og til butikker.
De senere år har en gårdbruker hatt et førtitalls sauer og dobbelt så mange lam gående på øya. Sauene tar bort mye av vegetasjonen og gjør det framkommelig og fint.
Kjempeblodbøken, som holder grenene beskyttende over hustakene, ble plantet i 1913.
Fra gårdstunet ble vi gaidet opp til øyas høyeste punkt, 90 m.o.h., med fin utsikt over til Nesset. Videre gikk stien gjennom 2 – 3 meter høye «skoger» av Rhododendron, og jammen var det ikke en som allerede hadde slått ut i full blomst! Veldig vakkert!
Etter halvgått runde var det tid for niste- og termospause i Vakkerfjæra, med sine runde steiner formet gjennom hundrevis av år av kraftige vestavindsbølger.
Ferden gikk videre sørover til Jakobsplassen, der vi lot oss fotografere foran Europas nordligste bambusskog! Plantet av Olav Floans onkel, som også plantet rød nøkkrose i oppmurede vanndammer.
Etter den spektakulære rundturen på øya, ble det pga sterk vind, noe venting på båtskyss nede ved naustet. Der kunne vi bl.a. nytte tida til å studere mengder med Legepestrot, som allerede hadde utviklet kjempestore, rabarbraliknende blad. Planten kom sannsynligvis til Norge i Middelalderen grunnet sin anvendelse innen medisin. I moderne urtemedisin blir Legepestrot i første rekke benyttet til behandling av migrene.
Kjellrun Skjerve Arvid Vada
Turledere
